Runa Borch Skolseg

Castel of Fashion

 Carmenta

Det var Ops som først så bildene fra et regnfullt Paris, himmelen var grå og ble lyst opp av blitzen fra papparaziene. På bildene ser man de først på avstand, så kommer man tettere på, og ser jakken med de spiralformede bryst som ligner våpen. Øyesminken er sort og dratt utover som på tidlig 2000 tallet, det var Julia Fox ikledd Elsa og Elsa var den søster jeg savnet mest. Når savnet ble overveldende gikk jeg inn på rommet hennes og lot fingrene gli over plaggene som hang på rekke og rad og økte i verdi. Vogue, Elle, Diet Prada skrev at etter år i skyggen av Chanel og som Cocos fiende skulle psycho-chic endelig få revansj. I en verden hvor alt går i oppløsning, og jordens hud sprekker vil vi kle oss i hummerkjoler, tårefargede kapper, brynjer med plass til våpen og spraye huden med duften av blod.

Elsa arbeidet med å overføre surrealismens poetikk på tøy, hun klamret seg fast til manifestet om at samfunn bør rette seg etter mennesker, moral etter driftene og kunsten etter den uhemmede inspirasjon, drømmene og det underbevisste. Hun bygde sirkuscatwalker og musene hennes var alltid renessansefeminine. Rett før portalen åpnet viste hun meg skissene av det som skulle bli hennes siste kolleksjon.

Hun sa i tider med splid, kaos, og frykt er en kulturell nedstigning til nihilismen fornuftig, og den følelse av utbredt tretthet som hun kjenner på ga henne navnet til kolleksjonen; lobotomi-chic.

Jeg lar blikket vandre over de siste tingene 

En hvit t-skjorte med gullbiojoux brystvorter

En strikket kjole med konstruert ribbeinseffekt

En superhelt sixpack kjole som ble ført inn i motens hall of fame da Kim K hadde på seg en hulkenfarget under juledagene.

Jeg tenker på Elsa og hvordan karrierens hennes nååå tar fart. Skjebnens ironi! Jeg skal ta saken i egne hender og føre det renessansefeminine motehus frem. Jeg skal stille spørsmål, hva betyr surrealisme når virkeligheten har blitt omdefinert?

Jeg skal skrive et pluralt manifest hvor min interesse for identitet og dens forestående kommodifisering har ført meg til en kleslinje for superhelter med muskuløse byster formet av en kvinnelig kroppsbygger i store støvler som går rundt på slottet og klærne er den mektige hovedperson som har en rolle å spille.

Jeg skal få den mektige prestinne til å skinne klarere enn noen gang, mens jeg fremmaner elementære utrykk av gudeligende prakt

Saturns ringer skal flyte uanstrengt rundt skuldre og vesker

Fjærhodeplagg skal danse som de var sansende og en dusj gulltråder skal regne rundt coctailkjoler.

Jeg skal tegne tilbehør som gjennomsyrer slottets fortid, vintage palmetrær skal spire ut av skreddersydde skuldre. Koniske braziers er spissere enn noensinne, og de viktige og forheksede øyne så vel som koret av andre kroppsdeler kan bli funnet hvis du ikke blir for distrahert av andre ultra flygende fantastiske objekter.

Mitt renessansefeminine motehus er et motehus for utenomjordisk eleganse som overskrider moteriket, perfekte gallakjoler for beyond livet, jaaa tenk ascot på syre, på en annen planet

Mitt motehus er for vampyrer, halvt ulver, fuglemenn, bleke og kalkhvite sjeler og lobotomerte it-jenter

Mitt motehus er reanimerte, invanderte og kannabaliserte kropper som leker med maktspillet mellom romantikk og rooooooooomantikkk

Mitt motehus er for gammel kosmologi, elementære gudinner, og den høyeste form for himmel

Mitt motehus er for svimlende krager, korsetter fra de døde og dernest smaleste midjer og tropiske dufter

Mitt motehus er for forheksede amuletter og forpustede sneakers

Mitt motehus er et overflødighetshorn for bolerno inspirerte former i pastellfarget konfekt

Mitt motehus er for cool girl drama, steinvaskede silkebukser i 90 talls stil og en uformell strikket kjole dekt i 100000000000 swarkowskikrystaller

Mitt motehus er for de som frykter det kommende robotoppgjøret

Mitt motehus er for de som vil utføre noe for at vi ikke skal bli en tapt flokk demoner som animerer

Mitt motehus forvandler ballsaler om til catwalker som ville gjort Chanels set-designer misunnelig og gjør dataspill om til kokende hete moteplattformer

Mitt motehus kidnapper svartkledde ungdommer på togperronger over hele verden og forvandler de til motestjerner, goth is back, amd goooooth is black!

Mitt motehus syr kjoler til en tilstand preget av trøtthet, veltende selvmedlidenhet og Ops som forteller meg at hun er sååå trøtt av Sylvia Plath!

Jeg roper til Charity og Ops at fashiondemonen har infisert sjelen min og at I from Nå vil snakke i en toxic and mektig voice! Alt I think på er medusa dresses and teknikker med wet gullskin støpt over sculptures formed directley on byster og my nyeste collection som er en critic of ideologi

Demonen sier at ideologi i dag best kan beskrives som noe som suser inn og snubler over seg selv som en skravlende skrytepave

Fashiondemonen besetter kroppen min

Stemmen min

Smykkene mine

Kolleksjonen min som er zzzzzzzz

Mine lange og slørete tankerekker som får fingrene til å fikle med stoff og tråder og jeg tenker HATTER, jeg tenker alt SOM ER STØVETE OG GLEMT

Fra hver hjertekammer i slottet stiger det søstre ut

Døde søstre overalt

Døde søstre med shorts over jeans og cowboyboots

Døde søstre med lave jeans og gullhansker

Døde søstre med ankellengde skjørt dekonstruert som en skjorte

Døde søstre med tabiboots og korte skinntruser

Søstrene går

De går og går og går

De sier at livet er evig lang catwalk

De sier at døden er det og

Søstrene går i stroppeløse fløyelskjoler med messingtentakler som vibrerer

De går i klumpete sneakers

I puddelboots fra Bottega og vandresko fra ROA

Søstrene er bleke

Søstrene dør

De kler på seg igjen

Å neei

De dør

De dør igjen og igjen

De tar av seg brynjer, blomstrete kjoler, små heklede cardigans

De sprayer seg med sitt eget blod og dør igjen

Demonene knepper opp søstrenes kjoler

De river hansker med fjær og perler av

Demonene drar små silkeskjerf ned fra hodene deres og kveler de langsomt

Demonene ler

Søstrene flyter tunge og bleke inn i portalen

Et mektig og merkelig scifi univers

Tårene farger deres kapper

De hvisker

Hver trend er lobotomert nå

Alle demoner er fashiondemoner

De lager et bål av smokinger

De utøver folkemord på kjoler

De tvinger blazere under vann

Skjørt begår selvmord

Sko løper utenfor stup

Jordens hud sprekker opp

Månens gull smuldrer

* 

Kjære Rory

Ops og Chartiy

Vi går gjennom slottet

Vi går ned i kjelleren

Opp på loftet

Solen har forvandlet rommet til en sauna

Støvet klistrer munn og øyne sammen

Gjør halsen tørr og stemmen svak

Vi stikker hendene våre inn i hull og drar hemmeligheter ut

En pakke med kondomer

En pose med blodig fyll

Tre tenner og en bunke med brev

De er fettete og skrevet på et papir som dufter søtt og romantisk

Vi river de opp og leser

 *

Kjære Rory,

Jeg skriver til deg fordi jeg ikke lengre kan befeste barndommen og jeg forsøker å huske hvilke handlinger som er uskyldige og ikke sosialt kontrollerte. Jeg husker hva jeg fysisk elsket og fysisk hatet. Jeg likte å stikke fingeren min inn i fitta og lukte på den, jeg likte å ringe på døra til bestefar, gå inn i gangen og presse leppene mot speilet. Jeg likte å røre ved objektene hans, silkegardiner. Jeg husker de mørke ettermiddager, våte og lunefulle hvor jeg lå og hvilte til lyden av mørke stemmer.

Solen sprekker opp over Castel of Passion og jeg kler på meg og går hovedveien gjennom parken til the mall som er et av de mest travle møtepunkter. Overalt kryr det av renessansefeminine som spiser store vannbakkelser med krem og sjokoladekaker fylt med nougat og bringebær. I prøverommet skifter søstrene til korte miu miu skjørt, og topper med en naken torso designet av Lotta Volkova. Jeg går videre til biblioteket hvor renessansefeminine leser, skriver og snakker høyt til seg selv. De stønner over geniale innfall og ideer. Jeg setter meg ned foran en av maskinene og skriver på pamfletten min om hvordan daddy har plassert normaliseringen av feminitet og maskulinitet i sentrum av den kliniske fortelling med ønsket og autoriteten til daddy. En renessansefeminin omlesning av ødipuskomplekset virker derfor nødvendig.

Jeg tenker på den første tiden på slottet, hvor jeg enda bar håp om fremtiden. Nå slukker jeg sorgene mine gjennom å se på ditt tomme og mimikkløse ansikt rory, forundre meg over hvilken bragd det er at du fikk presset syv sesonger ut av det. I går så jeg 8 avsnitt og ble heeeelt gal, pupillene mine utvidet seg og jeg frådet ut av munnen som et sykt dyr. Jeg hadde glemt alt om å sitte på en rolig og autentisk diner og stirre på menn og spise hva man vil uten å legge på seg. Ahhhhhh alt vellet opp i meg rory, og jeg forsøkte å roe meg selv ned med å mantre til meg selv at jeg vil bygge en semiotisk parasitt som vekker følelsene mine og foreslår en orgie av utholdelig raseri. Et frigjørende og egalittært samfunn som støtter nye former for uselvisk solidaritet og kollektiv selvbeherskelse. Jeg hører selv hvor lite sexy det høres ut.

Jeg sier til søstrene mine at Gilmore Girls er en serie som skildrer tradisjonelle og utradisjonelle kjønnsidentiteter og familiære forhold så vel som den hyperekte utopien representert av gilmore girls fiktive stars hollow og det faux-feministiske perspetivet som ofte tilbys av dine masochistiske romantiske forhold og måten meangirl Paris holder seg til og avviker fra den tradisjonelle arketypen om feminin makt og aggresjon.

Jeg ser ut og oppdager lyn som flerrer himmelen opp

Regnet trommer mot taket og vinden river i gardinene på biblioteket

I noen sekunder gnir jeg fitta mi mot stolen med tanken om oss to som kliner på en collegefest

Jeg tenker på ditt glatte hår

Og de lave jeansene dine

Jeg forestiller meg at vi to er venner

Jeg skriver i pamfletten

Daddys normative analyse har bidratt til varig karakter av patriarkalsk dominans gjennom å gjøre offeret ansvarlig for voldtekt og transformere sosiale ritualer for normalisering av kjønn og seksuell vold som underbygger den patriarkalske kolonikultur.

Vi renessansefeminine har brukt mye tid på å produsere en normativ binær identitet.

Angst, hallunisasjoner, melankoli, depresjon, dissassosiasjon og repetisjon er bare noen av de sosiale og psykologiske kostnadene vi daglig betaler for

Din i nød,

Anna

Kjære Rory,

Hver uke endrer hukommelsen min seg, jeg har glemt store ting, små ting, jeg har glemt demokratiets oppgave, hvordan man gjenkjenner totalitære regimer og bursdagen min! Det finnes ikke et hierarki i hukommelsessvikten min og det er det som gjør meg urolig. De siste dagene har jeg våknet med en følelse av at hver lille muskel i kroppen min har kledd seg ut i ensomhetens drakt. Paranoiaen min er blitt ille, og den renessansefeminine frykt for daddy speeedet opp til 20000000 over normalen. Går jeg turer i skogen ser jeg døde søstre overalt, de er bleke, bærer en skrekkelig maske og flyter i dammen eller ligger i mosen med ansiktet ned mot jorden.

Jeg er livredd, men tvinger meg selv til å gå ti tusen steg hver dag, aktivitetsklokken min sier, I AM DOING GREAT, men de vet ingen ting om meg. Alt som strømmer gjennom meg er ulykke rory og jeg kan se at de andre søstrene begynner å bli trøtte over hvor mye jeg sutrer, hvordan jeg ligger i solen og kjenner at verden deler seg, at daddy er syk og demonene hvisker mellom jordens plater, sier pakten er brutt, sier portalen vil åpne, sier sorgen er syk og stille.

Jeg tenker på alt som kan bli sykt eller smuldre opp

Forsvinne fra en overflate

Jeg trodde at slottet ville frigjøre meg selv fra meg selv, men det er umulig

Jeg åpner opp vinduet og kjenner luften strømme inn

Åå hvisker jeg til fuglene som flakser lavt

Hvilken død varsler dere i dag

Er det jorden

Er det månen

Er det en av de ubebolige planeter

Gråter fuglene over daddy

Eller søstrene mine

Eller er det jeg, som ruinerer for meg selv og mine egne tanker

Din i nød,

Anna

*

Kjære Rory,

I går tok jeg 45 milligram atrivan i håp om at søvnen skulle svøpe meg inn i søte drømmer om hundevalper, enger fylt av blomster og kremkaker

Istedenfor ble jeg fylt opp med en rastløs energi som holdt meg våken natten igjennom. Jeg hørte en av de andre søstrene løpe gjennom gangene og rope, jeg er en vert av den nye verden, den nye verden er for dominansdaddys og trøstesløse søstre, og triste busker. Den nye verden er full av farer, økonomiske kollaps og tårn som bringer død og fare!

Fra slottet kan jeg se skoger som brenner, den knuskete og tørre sommer, vannet som forsvinner fra brønnene. Skogen brenner selv om sommerens hete er over, det har vart i 50 dager og netter. Svart røyk har steget opp og farget himmelen rød som når sollys filtreres og himmelen blir fylt med gull.

 Jeg savner den eldgamle verden, en verden hvor det ikke fantes analyser eller hjelp. Bare skjebne, skjebne, skjebne, du vet hva jeg mener rory, hvert fatale valg er ikke en vilje, men bestemt av moirene som broderer våre livslinjer, mot det her liiiiv hvor jeg drukner i selvhat for hver lille drunktxt jeg sender, for hver sextape jeg recorder, for hver tanke som treffer stemmebåndet og vibrerer på tungen.

Jeg ser opp og det er stjerner overalt

Stjerner og stjerneregn og meteorer som krysser hverandre og faller mot jorden med budskap om vår undergang

Jeg savner daddys visjonære taler

Nå er han blek og fremmed og befester ikke lengre kroppen min i verden

Sentimentaliteten fyller hver eneste lille pore i ansiktet mitt og jeg googler

Hvordan flykte fra et slott

Hvordan få langt nok hår til å flette en stige som en frier kan klatre opp på og hente meg til en annen klode, en klode som ligger bak solen og gløder

Din i nød

anna

*

Kjære rory

Nettene er tynne av lyder og jeg tenker lange, komplekse tankerekker som skaper mening, men så kommer lyset hvor alt kollapser og søstrene mine sier jeg ligner en døende. Jeg har pumpet meg selv opp med piller for å komme til drømmer, drømmer hvor jeg ligger i et grått sementhus helt naken. Elijah Wood som baby kryper forbi meg og maser om å få drikke melk av brystene mine som jeg forsøker å skjule for å ikke traumatisere han ytterligere.

Jeg tenker på hvor mye i livet som handler om å vente, rory, pofffff, angst, hva gir meg angst, vel det her er det som gir meg angst. Jeg hater størrelsen på universet, alle knullehodene, drittsekkene, hvor mye mat, hud, hår, søppel, negler og støv. Jeg tenker på hvor mange ansikter det er og hvorfor jeg ikke vil se noen av dem. De dukker opp overalt og gir meg kvalme. Sakte har det gått opp for meg at alt vi har er tid, tid og en dag vi aldri vil få tilbake, tenk på det, føl på det, etter at du er død, er alt du har gravitasjon, gravitasjon er det som er deg, alt annet, pikkhjerner, idebaserte memoarer over hvordan du levde idiotisk, vekk.

Det jeg liker minst med søstrene mine er hvordan de har forvandlet meg til en heroisk myte, jeg vet at det er sånn de pitcher meg til nye renessansefeminine. De som aldri har fått knulle og dermed blitt ulykkelig, kjedelig, tørre, bleke og banale. De forteller søstrene mine at jeg er en gyllen heltinne fra et annet århundre fordi jeg alltid har vært en sucker for sentimental shiiiiiit og fordi jeg skriver poetisk, poooetisk om solen, den symbolske solen, den nye solen!

Slottet er livløst

Jeg kan ikke lengre utstå daddy

Eller søstrene mine sine kropper

Ikke min

Ikke din

Ingens kropper

Frenetisk hacker jeg meg inn i andre søstres følelser

Den stinkende skjørhet renner nedover beina mine

Jeg tror du vil like meg rory

Jeg er ikke som de andre

Jeg bygger ting, og ting bygges ut av meg

Jeg tror det vil gjøre deg kåt

Din i nød,

Anna

 *

Kjære Rory,

I flere dager har jeg banket de små knyttnevene mine inn i veggen til de ble blodige og jeg hylte av smerte. Jeg trodde at jeg i en spekulativ fremtid ville ha lettere for å forestille meg slutten på kapitalismen, enn den renessansefeminine, men jeg kan merke at det ikke er tilfellet. Jeg vaaandrer sakte gjennom slottets ganger, og overalt er det søstre, de kysser ut i luften, babler og fletter hverandres hår og meninger sammen til det er umulig å skille fra hverandre.

Hver gang jeg blunker skjærer det i ansiktet

En griiiiiimase

Jeg har en irrasjonell database i hjernen som produserer ulykkelig romantikk og spinkle håp

Jeg er en 4ever emogirl

Skal bare sitte her på slottet og gråte en dam av snørr og tårer som jeg skal drukne meg selv i

Skal bare følge daddy hvileløst rundt til han river teppet vekk under beina mine

Hver dag blir troen min svakere og svakere

Jeg vil fylles opp som Simone Weil med en gudommelig tro og ingen fast føde

Jeg tenker på hvordan den renessansefeminine kropp er blitt en levd vane, kjøttet kan ikke lengre beskrives som en masse eller en ting, i stedet samler konseptet erfaringer som forbinder verken og skaper logikk og mening i noe ufullstendig seg. Kroppen kan aldri sammenlignes med et fysisk objekt, snarere er det et kunstverk, et knutepunkt for all levende betydning. Det at vi i Castel of Passion ser og oppfatter det samme landskap som følelser og erfaringer impoder en følelse av kontekst. Vi glir inn og ut av hverandres erfaringsfelt uten å være i den samme kropp. Rammene er både utydelig og absolutte som et sted to kropper kan møtes og samtidig sette en grense.

Solen renner ned fra himmelen

Den drypper ut i landskapet

Inn i hjernen min hvor jeg ikke lengre kan skille virkeligheter fra hverandre

Jeg sovner og våkner, men orker ikke tenke

Slottet er ikke et slott

Jeg er kanskje ikke et jeg, men splittet opp i flere giftige tunger som babler om ukjente politikker, portaler og ideologier

Jeg har forsøkt å frigjøre meg fra daddy, men mislykkes med det

Jeg har aldri klart å fylle min egen eller andres fantasi om hva frigjøring er

Min kropp er forbundet med avhengigheten om å dyrke frem et budskap

Jeg kaller på glemte ideologier

Jeg forbanner dem for å ha skapt et renessansefeminint syn der seksualitet alltid blir et spørsmål om kontaktrelasjoner

Jeg roper at kapitalismen er en slags nihilisme og at litteraturen er død så ingen vil lese det her

Jeg roper at noen burde stappe kjeften min full med dadler, epler, palmeblad, rosiner og blomster for analysene mine er så elendige

Over slottet henger det en stor komet med sitt røde og mystiske lys

Portalen er en åpning inn til en annen verden

Et mektig og merkelig scifi univers

Under føttene mine rister det

Vinden river i håret mitt og hvisker farvel

Jeg tar en av mine søstre i hånden og går inn i portalen

Din i nød,

Anna